Skrik som roper etter liv

Her sitter vi i en verden som sliter med å tro på våre sinnsyke historier. Men for oss er de ikke sinnsyke. De er en del av vår verden. De er en del av det menneske vi er. Men det menneske er ikke like hel, som mange andre er. Vi har en sykdom som mange ikke ser eller skjønner. Ja, hvorfor er det slik? Jo, det er fordi noen sprengte våre grenser. Det lille barnet som skulle vokse opp i trygghet og harmoni, opplevde at noen forstyrret det.

Det var med stille munn vi tiet om det som skjedde. For hva ville skje hvis mor eller far fikk vite om hva som skjedde i de hemmelige rom? Vi gikk til samtaler, men vi holdt kjeft. Hvis ikke, kunne det bli vondt for mor eller far. Og ingen måtte jo skade dem.

Etter hvert vokste vi opp. Vi så oss selv i speilet og tenkte “Gud så stygg jeg er”. Men vi visste ikke helt hvorfor vi syntes det. Vi følte at alle andre også så på oss som stygge. Vi vasket oss i dusjen til blodet fløyt, men vi ble ikke renere eller penere.

Vi stilte oss samme spørsmål hver gang: “Hvorfor er jeg som jeg er?”. Som oftest fant vi ikke svar. Vi gikk til forskjellige personer og såkalte fagpersoner; for å finne svar. Men det vi fikk høre var at vi bare var litt spesielle. Vi gikk rundt i mørket og skjønte lite. Til tider ble mørket så mørkt, at vi ønsket bare at det skulle bli helt mørkt. Da vil freden senke seg over oss, og vi ville ikke trenge å stille flere spørsmål. Men i dette mørket fantes det noen som trodde på oss som menneske: Det var medmennesker.

Når vi endelig hadde fått den følelsen av å ikke være alene, da ble alt så mye bedre. Ja, det finnes andre som vet hva jeg føler og kjenner på. Nei, jeg er ikke alene og ensom. Nei, jeg er ikke et utskudd som andre ser ned på.

Så går det en tid, så kommer det et stort troll. Det sier at alt det du fikk er galt. Hva skjer med livet ditt da? Jo, det raser sammen. Og alt du ønsker er å forsvinne til det store intet. Det du en gang var, er plutselig ingenting. Og hvis jeg er ingenting, hva er jeg da? Jeg vet hvem jeg er, samtidig vet ikke. Trollet har tatt det fra meg. Hvorfor skal jeg, som har opplevd at så mye er tatt i fra meg, oppleve at de tar livet fra meg igjen? Jeg er et menneske som roper om muligheten til å leve! Ikke kvel ropet mitt da, siden jeg vil leve! Jeg er bare et lite skrik i en uendelig verden. Men sammen med mange andre, blir skriket høyere og høyere. Og dere blir nødt til å høre skriket som roper etter et liv. Jeg roper etter muligheten til å leve et liv, og ikke bare ha et liv. Vær så snill alle sammen, ikke gi opp. Ja, jeg ønsker selv innimellom å gi opp, for da vil jeg få fred. Men hva med alle andre etter meg? Hva om jeg får muligheten til å få noen år med et godt liv? Tja, kanskje 5 år med et godt liv er verdt 40 år med dritt? Ja, jeg vil prøve å kjempe så lenge som mulig. Men jeg vet at det kommer tider der jeg vil ønske å avslutte alt. Så da får jeg håpe at jeg ikke gjør det! Men som alt annet i verden så er det ingen som kan gi garantier. Jeg er jævlig glad i en del mennesker, som aldri har hørt at jeg har sagt det. Og kanskje en del aldri får høre det. Men sånn er livet.