Å lete etter gull

GullpannePå traumeenheten ved Betania Malvik skyller de bort skam og fortvilelse. De finner fram til det gyllne, vakre og rene som alltid har vært der.

I forskjellige elver på Finnmarksvidda har de lett etter gull siden 1866. Gullvaskere fylte de store vaskefatene med grus, og brukte det klare elvevannet til å skylle steinkornene bort. Igjen lå små korn av gull. De har funnet gull i elvegrusen som tilsvarer vekta til et helt menneske. Gullveteranene har et ordtak: “Gull er der du finner det”. Noen mener ordtaket betyr at du må vite hvor du skal lete for å finne gull.

Men leter vi etter gull i det norske helsevesenet? Et ensidig fokus på sykdom og diagnose skaper en søken etter det syke. For gullveteranene ville et slikt syn ikke gi mening i det hele tatt. I stedet for å lete etter gull, ville gullvaskeren måtte sortere bergarter. Han ville sitte i elva med en norm, en fasit, over hva som burde finnes i vaskefatet. Og alle mangler ved grusen ville bli nøyaktig og effektivt notert ned, sortert og gruppert. Det ville ta lang tid: ett korn her og ett korn der. Det vil koste mye penger og gi lite gull.

Er det ikke mer effektivt å lete etter det vi vil ha i stedet? Om det er gull eller det friske i mennesket?

På mange områder gir det mening å finne sykdommen og helbrede den. Men for det mennesket som har traumer etter seksuelle overgrep, gir det mer mening å lete etter det som er friskt. Hvorfor? Fordi reaksjoner etter seksuelle overgrep er naturlige og sunne; de er ikke syke eller feil.

Brukerne ved traumeenheten ved Betania Malvik i Trøndelag, har lenge hevdet at behandlingstilbudet ved enheten har en egenart de ikke finner andre steder. På Betania Malvik leter de etter gull!

Å tilpasse seg, er en iboende egenskap ved alle mennesker. Barn som opplever seksuelle overgrep lærer raskt å tilpasse seg for å overleve i en ekstrem situasjon. Barnet utvikler strategier som beskytter barnet mot tilintetgjørelse. Det påføres strategier som installeres for å hjelpe overgriper til å få og beholde makten. Livet utvikler seg til en kamp hvor glede og trygghet må vike plass for flukt, kamp og immobilisering. Er overgriper en omsorgsperson, står barnet i en dyp konflikt mellom behovet for omsorg og behovet for å flykte fra fare. Resultatet kan bli at barnets identitet smadres, det blir redd for egne følelser, sin egen kropp og sine tanker. Det mister sine egne grenser og blir lurt til å tro på et verdensbilde som er designet for å dekke overgriperens behov for makt. I et slikt bilde opplever den utsatte seg selv som verdiløs og annenrangs.

Hvem har skylden og hvor ligger feilen? Skyld og ansvar ligger naturligvis hos overgriper – og ikke hos den utsatte. Derfor gir det ingen mening å lete etter sykdom og feil hos den utsatte. Vi må lete etter gullet; det friske og ekte.

Når barnet har blitt voksent, er overgriperens handlinger forvandlet til en giftig smørje.  Denne smørja lever innvendig som en gal GPS-duppeditt, som roper ut feile kartdata. Selv om overgrepene skjedde for flere tiår siden, er giften sprøytet inn og blir der. I stedet for å sortere og gruppere symptomer og finne diagnoser, bør fokuset ligge på å vaske bort overgriperens makt som elvevannet vil vaske bort grus og sand. Målet må være å oppdatere kartet til å stemme med virkeligheten slik den egentlig er; den utsatte er verdifull.

I møte med den voksne overgrepsutsatte er det viktig å få tak i selve overgrepshistorien. Triggere, som forstyrrer hverdagen gjennom flashback, redsel og dissosiering, må tas på alvor, bli forstått og satt inn i en forståelig sammenheng. Reaksjonene som kommer må bli tatt i mot og gitt rom for å finne et naturlig utløp.

Det er så vanskelig for mange å si at ”Nå ble jeg lei meg” eller ”Nå blir jeg sint”. Ofte blir vi redde for at det vi føler er galt. Da er det viktig å få støtte på at følelsene er sunne og naturlige. På den måten holder behandlingen fokus på å finne det friske i mennesket.

I et hvert menneske finnes det en helende kraft. Den er så sterk. Den har vært forsøkt knust og smadret av de mest grusomme hendelser, men likevel har den en enorm og eksplosiv kraft. Brukere viser enorme krefter, som sprenger seg i vei gjennom hva det skal være.

I hver fornedrende opplevelse finnes det en historie om et barn som har kjempet for seg selv og sitt liv. I hver handling og i hvert valg barnet tok, ligger det en klokskap om hva som var rett å gjøre der og da. Ved å anerkjenne den gode historien, løftes mennesket som finnes bakenfor overgrepene fram. Det gode ligger der som små gullkorn i en stor, grumsete masse av gift. Selv om det er den grumsete massen som virvler synlig i overflata, finnes det små gullkornene skjult på bunnen.

I alle situasjoner er det noe som får hovedfokus, mens andre ting faller i bakgrunnen. Selv om noe kan virke fraværende, er det likevel inkludert. Å være sint betyr at noen verdier eller grenser er trampet på; hvis ikke ville det ikke være noen grunn til å være sint. Sinnet kan komme opp i overflaten og få hovedfokus. Men grensene og verdiene er likevel inkludert, selv om de er fraværende. Da er det terapeutens arbeid å gripe fatt i følelsene som ligger bakenfor – og løfte de fram. Kanskje er den utsatte sint over å ikke bli sett, hørt eller forstått. Ved å se bak sinnet finner en kanskje en fraværende følelse av verdiløshet, som trenger å bli anerkjent. Følelsen av å være verdt noe er kanskje borte, men vi kan spore den tilbake gjennom sinnet og støtte en opplevelse av å være verdifull. Er vi sinte, er det alltid en grunn til det. Det er naturlig å være sinte når noen har krenket oss alvorlig.

Barn har et grunnleggende behov for å bli støttet i følelsene sine, da blir følelsene tydelige og begripelig. Barn som ikke blir støttet følelsesmessig, blir utydelige og diffuse for seg selv. Å romme seg selv som voksen, blir vanskelig. Mange blir usikre på hvem de er som mennesker; de ender opp med å tro på overgripers versjon av hvem de er. Nettopp derfor er det viktig å løfte fram gullkornene i eget liv; slik at glansen kan lyse opp veien tilbake til det ekte i oss. På den måten blir den utsatte tydelig for seg selv og synlig i sitt eget liv. Det gir kraft til å ta tilbake makta.

Skrevet av Renate Lyse Halseth.